søndag 22. desember 2013

Kvelden før kvelden...før kvelden!





Dette stemmer for meg!
 
 
Da jeg og min samboer flyttet sammen på høsten for fem år siden, ble savnet etter en katt stort. Familiepusen Madonna bodde hjemme, men jeg ville ha daglig kontakt med disse skjønne skapningene. Kanskje det var et kattehus i næheten som trengte hjelp?
 
Jeg søkte på nettet i nærheten  av meg, og Kattens Vern Mole kom opp. De hadde ikke kattehus, men man kunne være fosterhjem eller adoptere. Adopsjon var jo ikke aktuelt, vi leide jo bare og viste ikke hvor veien videre var. Fosterhjem var jo en spennende tanke men det kunne kanskje bli litt trist å gi fra seg pus? Og disse kattene som man har i fosterhjem - hvor kommer de fra? Jeg tenkte litt på det, og kontakta Hilde og sa vi kunne stille som fosterhjem. Alder, kjønn eller utseende var ikke viktig - vi skulle jo ikke beholde pus.
 
 
Jeg husker onsdagen hun skulle komme med en 15 uker gammel guttepus. Jeg gikk bare å trasket, kikket nysgjerrig ut vinduet for å se. Føltest ut som en evighet, men plutselig kom det en ukjent bil, ei dame med et stort smil og et kattebur. Hun fortalte meg litt om han - han ble bare funnet ute, og selv med plakater var det ingen som hadde meldt seg som eier. Hun åpnet buret, og med store gule øyne tittet han ut , men hva feilte potene hans?
 
 
 
 
Han var skipskatt! Store pailabber på den lille kroppen..Hadde jeg aldri sett! Det blir beskrevet slik :
 
 
 Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Katt med seks tær forpotene.
Skipskatt er en betegnelse på katter med polydaktyli, dvs. flere enn det normale antallet tær (18 – fem på forpotene og fire på bakpotene).
Polydaktyli er en arvelig defekt og genet må finnes hos begge foreldrene.
Katter med denne misdannelsen, blir av enkelte oppfattet som en egen rase. Misdannelsen forekommer hyppigere blant enkelte raser, bl.a. hos Maine Coon. Tilstanden volder normalt ikke kattene besvær, men det kan oppstå problemer med innvokste klør dersom klørne ikke stelles regelmessig.
Utstilling av og avl på katter med polydaktyli forbys av de fleste katteorganisasjoner, f.eks. Norske Rasekattklubbers Riksforbund (og moderorganisasjonen FIFé). FIFé motiverer ikke forbudet med eventuelle helserisikoer, men med at man ikke skal oppfordre til innavl av rasekatter av rene popularitetshensyn. Heller ikke i USA tillater de fleste katteorganisasjonene utstilling av polydaktyle katter. Unntaket er The International Cat Association, som tillater polydaktyli hos Pixie-Bob.
I USA er det en koloni med polydaktyle katter nær Ernest Hemingways hjem i Key West, en koloni hvor forfatteren selv tok vare på vanskapte katter av medlidenhet."


Han var verdens søteste ting, men når man er ukastrert og vant til å være ute, og da blir inne i en liten leilighet  som ikke hadde lov til å ha dyr ute, ble han ofte litt vilter! Han var en nysgjerrig type, som likte å være der det skjedde. Vi kjøpte leker til han, og lærte mye nytt av å ha ansvaret selv. Han var så utrolig søt der han gikk med de store potene, og sin sære personlighet.


Vårt første bilde sammen
 
 
Det nærmet seg jul, og Zepplin som vi hadde velgt å kalle han , var fult opptatt av å fjerne julekuler fra vårt minijuletre. Vi prøvde å legge planer på hvordan vi skulle gjøre det med pass til han i jula, da Hilde ringte. Hun hadde funnet et hjem til han! Planen var aldri å adoptere, men det var for sent. Vi var hodestups forelska i han, og å gi han bort ble for sårt. Så jula 2008 adopterte vi han. Nå fem år etter, bor vi ikke på samme plass, han er heller ikke innekatt. Han bor sammen med oss i en stor leilighet ved sjøen, der han går inn og ut som han vil. Og han er selvfølgelig kastrert og vaksinert.
 



 
 
Siden vi var så forelska i han, ville vi hjelpe andre som ikke hadde det så greit. Vi har hatt over 20 fosterkatter, og i mai 2011 ble jeg med i styret i Kattens Vern Molde. Tenk at en liten pailabb fem år tidligere har hatt så stor betydning for den personen jeg er idag..Jeg setter så stor pris på han, og fantastiske Hilde som tok meg under sine vinger og har lært meg så masse om frivillig arbeid og katter. Så selv om det bare skulle være en katt, en liten periode, ble det så mye mer. En livsstil!
 


Sussebassen min!
 
Så bli fosterhjem - det kan forandre livet ditt!
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar